av Torbjørn Tronsmoen

Utgangspunktet er 3-årskonken. God research og en god del flaks har gjort at jeg har vunnet denne uhøytidelige og morsomme konkurransen to år på rad. Og belønningen: Tur til Prix d’Amerique og Paris. Og fordi jeg vant to år, så kan jeg ha med meg min (meget) bedre halvdel, Anne. Betryggende med godt reiseselskap – selv om jeg har vært i Paris før.

På forhånd har jeg hatt verdifull kontakt med Travavl.no ‘s Hanne Lynne (som dessverre ikke fikk deltatt på turen) og Per Erik Hagen (mannen bak Stile-oppdrettet og leder av travavlforeningen) som har vært der mange ganger før, og som dessuten snakker fransk. Vi har fått billett på samme fly som Per Erik og jeg har avtalt at det blå bærenettet fra Travavl.no vil hjelpe oss til å finne hverandre på flyplassen, selv om jeg har en mistanke om at det må gå an å kjenne igjen Per Erik etter å ha sett han både på bilder og på Youtube. Vi finner Per Erik og hans reisekompanjonger, veterinæren Erik Samuelsen og oppdretter og mannen bak blant andre Gigant Invalley, Truls Desserud. Kjente navn for en nerd som meg, og morsomt å få hilse på (jeg kjenner meg nesten som en starstruck travmiljøstalker).

På forhånd har Per Erik forklart at en av de han reiser sammen med elsker å kjøre (leie)bil i store byer, og at vi kan få sitte på fra Charles de Gaulle og inn til hotellet som ligger like ved jernbanestasjonen Gare de Lyon. Vi ankommer hotellet torsdag kveld. Fredag morgen er det tidlig opp, vi skal ta RER-toget inn til Vincennes (holdeplass Joinville le Pont). Etter kort spasertur til banen finner vi bussen som skal ta oss med til Napoleons gamle jaktslott Grosbois. Dette eies nå av det franske travselskapet Le Trot.  På Grosbois er det plass til 1500 travere i trening og det er flust av plass å boltre seg på. Dessuten har de et travmuseum med masse informasjon om travet gjennom tidene, og ikke minst info om og bilder av gamle franske storheter som Jamin, Uranie, Kerjaques, Roquepine, Gelinotte og mange flere. Selv ble jeg på 60-tallet kjent med Asmund Spitens gamle avlshoppe Dernier som hadde franske aner gjennom faren Uilspiegel etter fransk-amerikanske Mousko Williams, hvis hingstelinje kan føres direkte til Coktail Jet.

(Per Erik og hans reisefølge har andre planer, skal til Le Mans for å se til oppdrettet til Per Erik, verdensmester Cokstile, en av to norskfødte deltakere klare til start i Prix d’Amerique.)

Etter besøket på banene og i travmuseet på Grosbois går turen tilbake til Vincennes der det er utstilling med markedsføring og info om aktuelle franske avlshingster, utstilling av aktuelt utstyr innen sporten, og mye mer. Og det er tilgang til stallene fordi det ikke er løp, men derimot auksjon seinere på ettermiddagen og derfor muligheter for besiktigelse av aktuelle auksjonshester. Og faktum er, auksjonsprisene var til dels svært overkommelige og det var noen i reisefølget som angret seg på at de ikke hadde slått til på gode tilbud.

Etter en innholdsrik dag dro vi tilbake til hotellet. Neste dag skulle det egentlig ha vært avlsforedrag med amerikanske Pete Spears, mannen som har vokst opp på Hanover Shoe Farms og som står bak blant andre oppdrettet av Windsongs Legacy, Rotation og andre topphester. Det ble det dessverre ikke noe av, på grunn av for få påmeldte.

Men, til gjengjeld fikk jeg tilbud av Per Erik om å bli med til Grosbois en tur til, de hadde litt forskjellig av ærender, og Pete Spears skulle også være med i bilen. Og slik ble det. Anne brukte dagen i Paris – og som vi alle vet – der er det mange muligheter for nysgjerrige turister.

Grosbois på lørdag var en opplevelse. Med Per Erik som døråpner fikk jeg gleden av å hilse på Jan Lyng fra Levanger som var der med Moni Viking som var klar for Prix d’Amerique dagen etter, og jeg fikk gleden av å hilse på flere kjente travfolk. I ettertid tenker man så klart at man skulle ha vært enda mer frampå og fått flere diskusjoner med for eksempel Pete Spears. Truls Desserud stilte gode spørsmål blant annet om hva Spears mente om bruk av passgjengere – pacere i travavlen. Dette har jo vært gjort i noe utstrekning i Skandinavia blant annet med Googoo Gaagaa og Hayden Hanover. Opprinnelig snakker vi jo om et felles opphav her, og både pacere og travere er såkalte Standardbred, altså samme rase, men med litt ulike anlegg for gangart. Googoo Gaagaa er jo halvt pacer og ser ut til å være en suksess i avlen, med avkom som Power og Hail Mary. Spears’ vurdering var at en suksessfaktor for Googoo Gaagaa er at det er et stort innslag av Volomite på begge sider, og Googoo Gaagaa var selv en meget god traver. Hayden Hanover sitt første kull er født 2022, så som alle hingster må man bare vente og se hvordan hans karriere vil bli siden han ikke ennå har hatt sjansen til å vise det ennå. Hayden Hanover ikke har det samme innslaget av Volomite i sin stamtavle, og konkurrerte som passgjenger.

Etter lørdagens Grosboistur var det klart for travløp på Vincennes. Vi fikk se norskeide Beads vinne sitt løp med klar margin. En flott hest som har mye ugjort – men som foreløpig er litt uforutsigbar i banen.

Ellers var jo Per Erik en døråpner. Med gode kontakter sørget han for at vi fikk komme inn på den litt mer eksklusive og ikke allment tilgjengelige delen av området med blant annet stallene. En stor opplevelse med høgtpresterende travere av verdensklasse på nært hold.

Søndag var likevel den store dagen på Vincennes, med bla Prix d’Amerique. Anne og jeg hadde kommet fram til at vi ville bruke dagen ute, med mulighet for å stå nært inntil banen der hestene føk forbi i stor fart. Som barn leste jeg i ei bok at galopphester kunne galoppere i 65 km/t, men at farten i trav var langt lavere. Men de er altså oppe i godt over 50 km/t også i trav, og det gir en enorm opplevelse av farten å se det hele på nært hold.

Per Erik og hans følge hadde kjøpt seg restaurantplasser med eksklusiv servering og utsikt fra høyden, noe som også er en mulighet på Vincennes.

Dagen var fylt med gode underholdningsinnslag mellom løpene. Presisjonshopping i fallskjerm, parade med ridehester og fyrverkeri var noe av det vi fikk bivåne.

Og hovedattraksjonen var selvfølgelig Prix d’Amerique, med to norskfødte starthester, verdensmester Cokstile (som nevnt Per Erik Hagens oppdrett) og Moni Viking eid og oppdrettet av Jan Lyng. I tillegg til å ha den tyngste kusken (ingen fordel i motbakken på Vincennesbanen) kom Cokstile dårlig ut og lå sist ut fra start. Et slikt utgangspunkt gjør det svært vanskelig i et slikt kobbel av superhester. Likevel, Cokstile gikk meget bra på siste runden og endte opp med en etter omstendighetene meget god 9. plass som beste norskfødte. Moni Viking var tilbake etter skade, men hadde rukket å få ett løp i kroppen. Han kom veldig bra ut, men den vanlige stayerevnen som kjennetegner Moni Viking var ikke helt på plass etter skaden. Det blir spennende å følge med på fortsettelsen. Begge to er jo svært aktuelle også i avl.

Ellers var det også et høydepunkt for dagen at norskeide Oracle Tile vant sitt løp klart.

Under premieutdelingen fikk vi plutselig øye på lua til Erik Samuelsen og der innafor sirkelen sto også Per Erik og Truls Desserud. Vi gikk bortover og ropte hei over gjerdet. «Så seint på dagen er alt lov», sa Per Erik, og vi, to glade pensjonister på travtur til Paris, klatret like godt over sperringen og «joinet» selskapet.

Alt i alt var det noen flotte dager i Paris. Paris har så mye å by på, gode restauranter finnes det overalt, og vi var etter anbefaling fra Per Erik, Erik og Truls blant annet innom Paris’ eldste restaurant Le Procope fra 1686 – i sin tid blant annet et stamsted for klassiske filosofer og forfattere.

Med leiebil i Paris

Vel framme i Paris, og mens vi ventet på bagasjen kunne Per Erik fortelle at Erik Samuelsen var gått for å hente ut leiebilen.

Det går på fransk navigasjon ut fra flyplassen, med nødvendig tolkning fra en lugn Per Erik i framsetet, og Erik bak rattet. Det hele går forbausende bra, ingen brå manøvrer, ingen heftige nedbremsinger og ingen som tuter. Dette har Erik gjort før. Vi i baksetet sitter bare og er happy over at vi slipper å sitte bak rattet. Og vi kommer fram til hotellet ved Gare de Lyon. Like hele og fine og altså med ubulket bil.

En dag, på veg til Grosbois fant Erik ut at vi alle fortjente en runde eller to rundt Triumfbuen. Eller mange. Vi kjører opp Champs Elysses og har grønn bølge mot Place d’Etoile. Der ligger «en av de mest skremmende rundkjøringene en kan tenke seg», ifølge Nettavisen. Rundt Triumfbuen. Den binder sammen 12 forskjellige gater i 7 kjørefelt. Det vil si, kjørefelt og kjørefelt, her er ingen tydelige kjørefeltlinjer til å hjelpe mer eller mindre hjemmevante sjåfører. Bare åpen brolagt plass. Rundt og rundt. Franskmennene kjører ikke i følge bestemte regler og sånn. Om feltskifte og sånn. Kjøring her er så komplisert at forsikringsselskaper har bestemt at dersom noen kolliderer her, så er det per definisjon skylddeling. Alt er et virvar av alle slags kjøretøy, store og små, nye og gamle, noen som har vært gjennom årevis med fransk parkering der man dytter seg plass i luka ved hjelp av støtfangeren. Slike bryr seg ikke så mye. Enda godt at alle kjører i samme retning rundt buen. Men skal du ut av rundkjøringa må du kjøre litt mer på tvers av de andres kjøreretning liksom krysse over. Altså ytterligere virvar. Og altså norske regler om feltskifte gjelder liksom ikke. Her gjelder intuisjon. Fransk intuisjon. Og det gjelder å ta seg ut fra indre bane i rundkjøringa uten å bli tuta på. Og da gjelder ikke bare egen teft fra Norge. Her må du være tankeleser og også skjønne dybden i fransk trafikkintuisjon. Triumfbuen ligger vel strengt tatt ikke midt i leia mot Grosbois som ligger ved Boissy St.Leger. Så hvorfor legge vegen om Triumfbuen? Jo primært var det nok til ære for både Truls og meg, og ikke minst Pete Spears. Triumfbuen er tross alt en severdighet. Men vi har likevel en mistanke – Erik jakter den unike mestringsfølelsen som ligger i det å kjøre bil på utvalgte steder i verden, steder som ingen andre nordmenn tør å ratte seg gjennom. Og det er ikke til å komme fra – vi kom oss helskinnet gjennom mange runder rundt, og vi kom oss ut fra rundkjøringa i riktig gate – følg bare den bussen der, sa Per Erik…

Og ikke en eneste franskmann hisset seg opp og begynte å tute. Det hele gikk rett og slett helt smertefritt. Og ja – vi skjønner mestringsfølelsen som slikt kan gi…..

————————————–

Og utrolig morsomt å se en del av det franske travet på så nært hold. Tusen takk til Travavl.no som ga oss turen – og det er bare å utfordre alle traventusiaster: Bli med på treårskonken 2023 – jo flere jo morsommere – og ikke minst: det kan være en reise verdt. Til travets Paris 2024!